«Urokråka»

Helt siden Anne-Cath. begynte med historiene om Ole Aleksander og frem til sine siste bøker, var hun engasjert i samfunnskritiske diskusjoner. Hun brøyt en del tabuer og sa ofte rett ut hva hun mente. Som det står i Store Norske Leksikon: «Hun skapte mediestorm da hun i 1953, som en av de første, i et barneprogram i radio fortalte hvor barna kommer fra.» Flere foreldre ble sjokkerte og NRK fikk inn mange brev fra disse foreldrene som mente det var uhørt å si noe slikt til barna. Likevel fikk Anne-Cath. lov til å fortsette med historiene om Ole Aleksander og etter hvert ble historiene om denne gutten og hans venner gitt ut i bokform.

En engasjert Anne-Cath. Foto: Truls Brekke

Anne-Cath. tok også opp temaer som kjønnsroller og arbeidsfordeling. I bøkene om Aurora og hennes familie tar Vestly opp den gamle forestillingen om at det bare er damer som jobber hjemme. I Auroras familie er det nemlig faren hennes, Edvard, som jobber hjemme og som passer på barna. Da disse bøkene ble skrevet, på 60-tallet, var det vanlig at det var mora i huset som gjorde jobben i hjemmet. Hun laget maten, så til at barna gjorde leksene, vasket tøy og gjorde generelt husstell. Også i bøkene om Guro, er det kjønnsroller som står sentralt: Mora til Guro, Erle, må vise at selv om hun er kvinne, kan hun være en vaktmester, noe som ble sett på som en mannsjobb. Bøkene ble skrevet på 70-tallet og det var ganske tidsriktig å ta opp det med at kvinner skulle ut i arbeidslivet i og med at 70-tallet var tiåret for kvinnefrigjøringen.

I et intervju uttalte Anne-Cath. at hun skriver om alt, for det er mange viktige å fokusere på og det blir dermed feil å bare fokusere på en ting. Noe av det viktigste for henne er å få fram at de voksne skal snakke med respekt til babyer og barna sine. Hun vil ikke at barn skal bli snakket til som om de ikke forstår noe, for det gjør de jo faktisk. Men når det er sagt, vil hun jo at barn skal behandle foreldrene og de voksne med respekt, så generelt er det snakk om gjensidig respekt fra både de små og de store. Noen foreldre mener at Anne-Cath. var for snill og skrev om et idylliserende liv i sine barnebøker (selv om hun som sagt tok opp mange viktige temaer). I et intervju sa hun: «Hva slags virkelighet er det her i verden uten drømmer og lengsel og fantasi oppi all nøden hos mennesker? Uten de drømmene tror jeg ingen ville overleve.» Jeg tror dette er sant. Man må få lov til å kunne dykke ned i ei bok og drømme seg vekk en gang i blant.

Kilder:
Prøysen, Elin: Veien til Tirilltoppen: Fortellingen om Anne-Cath. Vestly. Gyldendal Norsk Forlag, 2009
http://fil.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/255643 

 

Advertisements